Et år var vi sammen, ei vanlig jente og en vanlig gutt. Jeg var 16 år gammel, og han var 21. Jeg het Alissa, han - David. Det var vanlig å si oss sammen. Selfølgelig hadde vi ingen hemmelighet for hverandre. David var snill og oppmerksom. Jeg vet at mange jenter fra skolen er forelsket i ham. Alt var flott...
En dag ringte David til meg. Han sa at han var opptatt denne uka, og vi kunne ikke møtes. Det var noe rart i stemen hans, men jeg spurte ikke om det. Jeg sa bare "OK, ring meg når du har fri." En måned så vi ikke hverandre. David ringte mange ganger og en dag sa åt vi må få snakke. "Jeg skal hente deg i morgen fra skolen, og vi skal gå hjem til meg." Hele måned gikk jeg på skolen og var trist. Ingen forsto hvorfor. Klassekameratene og lærerene trodde at kanskje hadde jeg kranglet med David, men jeg ville ikke snakket med noen. Men i dag da jeg gikk på skolen var jeg veldig anstrengt, men glad for at alt skulle bli bra! Den svart flekken som var i sjelen min fallt ned, og alt begynte a bli litt lysere...
Jeg ventet på en buss da jeg så ei svart jakke med hvit stripe på tvers. David! Men vinden bar ordene...
David gikk rett frem og snudde vid broen. Så jeg kunne ikke se ham. Da jeg sprang til broen var ingen der... Ingen... Bare ødemark. Tårere sto i øyene mine, men vinden ville ikke at de fallt ned... Jeg var trist... Jeg ville bare se ham og si "Hei, snakkes etter skolen!" Men han forsvant... Jeg gikk til rekkeverket og så på sjoen...
Der (jeg vet ikke hvor, men langt borte) der alt er bra... Alle er lykkelig... Men ikke jeg.. Ikke nå...
En lyd under broen svbrøt alle tanker. Jeg så der...
Tarere kunne ikke sto mere i øyene mine mere... Det var så mye av dem der! Og jeg gråt, og gråt, og gråt...
Der.. under broen hvor en stein strimmel var... der lå David, og strålen av en rød blod løp i et kaldt mørkt vann... Ingen kunne hjelpe meg.
Lille jenta sto på en bro i en sterk vind , og ingen så hun der, og ingen kunne hjelpe...
Etter ei uke...
Det var regn, og veldig kaldt ute, men mange mennesker sto på en kirkegård foran to likkister, og ingen kunne tro at for ei uke soden var disse ungdommene kvikke...